- HELBREDELSE DEL 3
 -
FREMGANGSMÅTEN Å HELBREDE:

Om denne og forutsetningene for helbredelse kan nevnes tre ting, forutsatt at den som ber har tro:

Bønn.
Helbredelse er noe som vi får lov å be om og få som svar på bønn. Mange syke har opplevd at helbredelsen kom som svar på deres egne nødrop til Herren. Sykdomstiden drev dem inn i bønn. Også ved ulykker har nødsrop til Herren, reddet mennesker fra den sikre død.
Det hender også at helbredelser innter uten at den syke har bedt om det. Den kommer som svar på andres bønner. I Bibelen får vi sterke oppfordringer til å gå inn i forbønnens tjeneste. <<Jeg formaner dere altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker>>,
1. Tim. 2,1. <<Vær vedholdende i bønnen -- og be også for oss>>, Kol. 4, 2-3.

Forbønn blir ofte praktisert både i gudstjenester og i andre kristelige møter. Men den bør brukes mer enn det som praktiseres idag. Ved menighetens- og kirkens forbønner utløses og mottas en guddommelig kraft til helbredelse. Egentlig skulle prestene i kirken fått hele menigheten til å fremsi en helbredelses bønn under gudstjenesten, jeg tror mange ville fått Guds salvelse og helbredelse der og da.
For den vanlige kirkegjenger vil det gi en ny mening å samle seg til gudstjeneste på søndagene, det vil styrke troen og fellesskapet i Kristus, når man samlet går inn i forbønn for et enkelt sykt menneske. Ingentlig skulle det da bare mangle at ikke kirken tok seg tid til å be for syke under en gudstjeneste.
Jesus har da også gitt et særskilt løfte til felles og enig bønn:
<<Alt det to eller tre av dere på denne jord blir enige om å be om, det skal gis dere av min Far i himmelen>>, Mat. 18,19.

Jeg oppfordrer alle dere kirke-gjengere som leser dette om å ta en dialog med presten, om felles forbønn i gudstjenesten, om dere har noen kjære som lider for sykdom og nød. Det skal bare en samlet forbønn til, så skal det bli slik Herren har sagt i sitt løfte.

Håndspåleggelse

Håndspåleggelse er omtalt både i G.T. og N.T.
1. Mos 48 leser vi om Jakob som velsignet Josefs sønner ved håndspåleggelse. Og Moses la sin hånd på Josva etter Herrens påbud, 4. Mos. 27,18 <<Og Josva, Nuns sønn, var fylt med visdoms ånd, for Moses hadde lagt sine hender på ham>>, 5. Mos 34,9. Jesus benyttet ofte håndspåleggelse når han helbredet syke, Luk. 4,40. <<Han ynkedes inderlig over ham og rakte sin hånd ut og rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham, og han ble renset.>>, Mrk. 1, 41; Mat. 8,15; Mat. 9, 29; Mat 9, 25; 20, 34; Mrk. 6,5; 7,32; 8,23; Luk. 4,40; 13,13; Joh. 9,6. Gang på gang leser vi at Jesus la sine hender på de syke og helbredet dem.

Jesus befalte også de troende å benytte håndspåleggelse når de skulle helbrede syke. <<Disse tegn skal følge dem som tror: på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet>>,
Mrk. 16, 17-18
Blant de første kristne ble også håndspåleggelse praktisert. Ananias la sine hender på den blinde Saulus fra Tarsus, og han fikk sitt syn igjen, Apgj. 9, 17, jfr. v. 12. Paulus benyttet det samme middel ved helbredelse av syke, Apgj. 28, 8.

Helbredelsens nådegave

1 Korinterbrev 12, 28 står det:<<Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slag tungetale>>,(Jfr. v. 9 og v. 30)
Det er viktig å legge merke til at <<nådegaver til å helbrede>> er satt vedsiden av apostler, profeter og lærere.
Forkynnelsen og læren er noe som alltid hører med til den kristne menighet, men også nådegaver til å helbrede skulle høre organisk med og ikke mangle i kirken eller menigheten. Vår tids kirke og menigheter er kommet langt bort fra det som var en normal praksis i den første kristne menighet, og som også var praktisert i Oldkirken i de første århundrer. Les gjerne mer om dette i  Paulus`s brev.

Guds ord regner med at denne nådegave skal være tilstede og brukes i kirker og menigheter i dag. Jeg har gått i kirken i noen år nå, og har aldri sett noen legge hendene på syke verken før, under eller etter gudstjenesten. Man kan jo spørre seg hvorfor Den Norske Kirke ikke praktiserer helbredelser, slik Bibelen anmoder oss til å gjøre, er kirken i ferd med å løsrive seg fra Bibelen og Guds ord og Ånd?  Dette bør absolutt inn på dagsordenen i de høyeste kirkelige rådsmøter.

Det er vanskelig å skjønne hvorfor nådegavene mangler i kirker og menigheter, kanskje har Djevelen lukket tungen på de som har evnene, janteloven osv.
Kan hende det endel henger sammen med nåtidens forkynnelse. Etter mine år i menigheter og kirker rundt om kring i landet, hører jeg svært sjeldent forkynnere tale om nådegavene, om Guds veldige kraft som vi har blitt gitt full autoritet til å utføre. Det er jo så at forkynnelsen skal gi oss frelsen, og styrket tro på Gud, for forkynnelsen har en veldig betydning <<Troen kommer av forkynnelsen>>, Rom. 10, 17.

På forkynner podiet er det nok lettere å ånderliggjøre de nytestamentlige beretningene om de sykes helbredelse, også likevel like vanskelig å se det for seg utført i praksis idag. Kanskje er det vanskelig å "se" at Jesus også i dag har gitt sine troende makt til å helbrede all sykdom. Det skjer faktisk beklageligvis svært ofte at jeg blir sett ned på av prester, teologer, og forkynnere, når jeg forteller dem at jeg jobber som håndspålegger i Jesu navn. Det får meg til å lure på om de i det hele tatt er frelst. Jeg synes det er vemodig og skremmende. Det virker som om teologi og Bibelstudiene rundt omkring i landet ikke tar nådegavene seriøse lenger, akkurat som om det var noe som bare skjedde i apostoliske tider.

Mangler det noe i forkynnelsen, så vil det også mangle noe i troen. Og vil vil snart komme til syne i de troendes liv. Det er derfor ikke å undre seg over at helbredelsens nådegave ikke kommer mer til syne i menighetene og blandt kristne, når forkynnelsen på dette punkt svikter.
Jeg blir nærsagt sett på som en "New Age helbreder", fremfor en som virkelig kan ha Guds nådegaver i eie. Må si jeg føler ofte at jeg går motstrøms selv innenfor de kristnes sfærer. Dette er en alvorlig utfordring til alle Ordets forkynnere. Troen og nådegavene vil komme når forkynnelsen blir fulltonende.

Mine nådegaver fikk jeg som følge av en nærdøden opplevelse. En nådegave er en gratisgave gitt av Gud i nåde. Fordi vi lever under hans nåde og er ikke underlagt Moselovene. Den som har fått en eller flere nådegaver står selv ansvarlig om han vil bruke den, misbruke den, eller ikke bruke den. En nådegave er gitt til odel og eie, og ikke på låns.

Det er nødvendig å minne alle kristne som leser dette at i deres bønner må dere huske å be Gud om å få gitt dere en nådegave. Grunnen til at dere ikke har fått det allerede er: <<Dere har ikke, fordi dere ikke ber om det>>, Jak. 4,2. Denne nådegave skal ikke bare være en gjenstand for den enkelte troendes bønn. Den skal også være et bønneemne i alle Gudstjenester og menigheter. De troende må være villige til å ta imot hva Herren vil gi, når de ber om det.













Webside drives av  Vistaprint