- HELBREDELSE DEL 2
 -
HELBREDELSE I KIRKEHISTORISK LYS:

I de første århundrer av kirkens historie ble helbredelse ved bønn praktisert mye. Selv en så kritisk historieforsker som Harnack fremholder at i de 2 første hundreår, og kanskje også i det tredje, ble helbredelser ved troens bønn utøvd med stor fremgang av menigheten og dens tjenere. Vi har mange vetnesbyrd om dette i Oldkirken.

I <<Hyrden>> av Hermas sies at det ikke bare er en stor glede å helbrede syke, men det er også en stor synd å ikke gjøre det (når en kjenner helbredelsens vei). Justin Martyr (død ca. 166) taler om charismata, om nådegavene til å helbrede, og om kristne som helbreder syke i Jesu navn. Teofilus av Antiokiaser på`den guddommelige helbredelse som et bevis for den kraft som kommer fra den oppstandne og levende Frelser, og som nå er virksom på den fysiske natur. Tertullian (omkr. 200) skriver at keiser Serverus var blitt helbredet ved salving av olje i Herrens navn ved den kristne Prokulus, og mange standspersoner var blitt helbredet. <<Og disse vetnesbyrd er ikke bare sirkulasjon av fantastiske historier, men er bevisst ved offentlige kilder>>

Det som er karakteristisk for kirken i disse første århundrene er at det ikke bare var enkelte kristne som hadde fått nådegave til å helbrede syke, 1. Kor 12,9.28, men kirken selv var seg bevisst å være bærer av denne nådegave. Den utøvet denne gave og makt gjennom sine innvidde tjenere, men hindret samtidig ikke at lekmenn, både menn og kvinner, praktiserte helbredelse ved bønn, også ved salving med olje i Herrens navn.  Den helbredende nåde og kraft ble formidlet gjennom bønn, håndspåleggelse, påkallelse av Jesu navn og salving med olje etter Jak. 5, 14-15.

Men vi må ikke tro at helbredelse ved troens bønn var den eneste utvei for de syke på den tid. Det fantes både leger og medisiner, selv om de ikke kunne sidestilles med nåtidens legevitenskap. Origenes anså da ikke legehjelpen som den beste vei. <<Når man søker hjelp i sykdom, kan man enten følge den vanlige og enkle veien å benytte legekunsten, eller man kan søke den høyere og bedre vei og søke velsignelsen fra ham som er Gud over alle, søke ham med hengivenhet og bønn>>. Lignende tanker møter vi også hos Tatjanus (omkr. 155), Ireneus (ca.180) og Arnobius (ca. 310).

Da reformasjonen kom, skulle vi ha ventet at denne veldige fornyelse av det Nye Testamentes religion også fornyet N.T.s syn på helbredelse ved bønn og gitt nådegavene er organisk plass i reformasjonskirkene. At den ikke gjorde det, kan nok ha sin historiske forklaring, som jeg ikke skal komme innpå her ennå. Men Luther selv hadde stort syn på helbredelse ved bønn. Både overfor syke og døende har Luther inntrengende oppmuntret til å tro og håpe på helbredelse og selv bedt inderlig om det. Han mente at han hadde bedt både Melanchton og sin hustru Kæthe ut av dødens garn.

I vår tid er spørsmålet om helbredelse ved bønn blitt brennende aktuelt i flere lands kirker. Enkelte personer og små grupper har jo til alle tider interesserert seg for dette og gått inn for det. Men det er noe nytt at Kristi kirke som helhet i større grad enn før har tatt det opp som gave og oppgave fra Gud som skal høre det normale og sunne menighetsliv til. Ennå har statskirken ennå litt vei å gå når det gjelder formidling og praktisering av Guds kraft ved helbredelse.

<<Det ser ut som der gjennom den evangelistiske verden går en mer utbredt forventing om at Herren Gud, den Allmektige, her vil gjøre noe nytt i våre dager, eller rettere: noe gammelt nytt igjen. Vi tror jo ikke at kirken har mistet de nådegaver dens første tid var så rik på, men vi tror at de alltid tilhører den ved dens levende forbindelse med Kristus. Vi tenker oss det mer slik at slike underfulle gaver og krefter har trukket seg tilbake fra kirkelivets ytterside til dets indre, hvor de hviler og venter til deres tid kommer igjen. Derfor vil vi heller ikke finne det urimelig og unaturlig om nå disse gaver og krefter etter Herrens ledelse og hans Ånds virkning trer fram fra sitt skjul for å være til trøst og styrke for Herrens menighet, vekke oppmerksomhet hos de tvilende og være et vitnesbyrd for den vantro verden.>> Sitert: (Gustav Jensen)







Webside drives av  Vistaprint