Excorsisme:
Den nåværende opplysningstiden vi lever i, gjør oss svært opptatt av åndelige spørsmål, det verserer åndelige programmer på tv, radio, internett og i stor skala på folkemunne. Nå som folk er opplyst på det åndelige plan, har de mere viten på hva deres plager og sykdommer kan være forårsaket av. Demoner er ikke det bildet filmskapere i Hollywood har gitt på de. Men de er likevel en stor plage for mange mennesker. En demon er en ond ånd, en djevel ånd eller en mørk engel. Og det finnes mange navn på de. F.eks. Legion, Inferno, Tvil, Vantro, Hovmod, Grådighet, Baal, Akademiker-ånd, grådighet, fråtsing, forakt, utilgivelse, hat, m.m.
Forbannelser/ganning av mennesker er å påføre de ondt, mens velsignelser er å påføre folk godt. En velsignelse er uendelig ganger sterkere enn en forbannelse og brukes til å kutte demoners bånd til mennesket.
Vi som har omvendt oss fra djevelens rike ved å ta imot Jesus Kristus som frelser og Herre, har samtidig fått del i Jesus Kristus seier over djevelen. Ved omvendelsen og dåpen ble vi også utrustet med en åndelig rustning, skjold og våpen. Satan er avvæpnet mens vi som er i Kristus har våpnene og rustningen . Derfor er det at forbannelser og ganning med letthet kan
Eksorsisme (fra gresk: ἐξορκισμός, exorkismos «besvergelse», «maning», latinisert exorcismus), også kalt djevel- eller demonutdrivelse, er den religiøse praksisen av utdrivelse av demoner eller en annen ondåndeligentitet
som antas å ha tatt styring over en person eller en gjenstand.
Praksisen er svært gammel og er fortsatt en del av ulike trosystemer,
for eksempel i Den katolske kirke enkelte trosretninger innen Islam, og i enkelte karismatiske kristne bevegelser.
Personen som gjennomfører en djevelutdrivelse, kalles en eksorsist. Det er ofte en prest
eller en person med spesielle fullmakter eller ferdigheter. I den
katolske Kirke er det en biskop, eller en prest som er spesielt utpekt
av biskopen, som skal utøve eksorsismen. Eksorsisten bruker religiøst
materiell eller sakramentalie, slik som bønner, faste formler og besvergelser, kors og andre symboler, ikoner, amuletter og vievann. Eksorsister påkaller vanligvis overnaturlig kraft som skal drive ut demoner eller en annen ond ånd. Eksorsisten lokker eller tvinger demonene til å forlate besatte mennesker.
Eksorsisme kan dessuten omfatte steder eller hus som er hjemsøkt av
demoner. For at tilstanden skal bli gjenopprettet slik den var innen
demonbesettelsen fant sted må eksorsisten opprette kontakt med
åndevesenene. Vanligvis blir besatte personer ikke betraktet som onde i seg selv,
eller ansvarlig for sine handlinger. Derfor er eksorsisme mer sett på
som en kur enn en straff.
I november 1977 ble en ung kvinne utsatt for eksorsisme hjemme hos en
prest i Os i Hordaland. Kvinnen har siden sagt at hun opplevde det som
et overgrep. Flere ordinerte prester i Den norske kirke var til stede i
huset da eksorsismen pågikk og saken ble en stor belastning for
statskirken da den ble kjent i media året etter. I to uttalelser, en i
1978 og en i 1981, har Bispemøtet som direkte konsekvens av Os-saken
manet til varsomhet, men statskirken har aldri formelt benektet
besettelse som fenomen.
Kirkeverge Gerhard Hansen melder i Bergens
Tidende den 06.03.2010 at man i løpet av den siste tiden har mottatt
bekymringsmeldinger om at karismatiske miljøer blant unge kristne i Os
er etablert. Dette settes i forbindelse med frykt for demonutdrivelse .
I mai 2008 ble en eksorsist ansatt ved det katolske bispesetet i Oslo. Demonutdrivelse er ellers en sjelden begivenhet i Norge. Man kan lese om utdrivelse av onde ånder både i Det nye testamente (Matt 8,28ff) og i ulike misjonsarbeid. Eksorsisme er svært omstridt innenfor kristendommen.
