- DEN SKJULTE SANNHET
 -
DET USYNLIGE I VÅRE LIV!

Der det finnes liv, er det også et usynlig liv, altså en åndeverden.
Man trenger ikke å skjønne seg så mye på det, men likevel er den åndelige dimensjonen rundt osshele tiden. Se for eksempel på tyngdekraften; den er en usynlig kraft her på jorden, du trenger ikke forstå så mye om den, men likevel er den høyst ekstensiell. Om en person sto på taket av en 20 meters høyblokk
og hoppet ut, så ville personen falt ned til bakken å bli drept, selv om han ikke forsto seg på gravitasjonskraften. Det jeg prøver å si er at selv om vi mennesker ikke forstår oss på åndeverdenen fordi den er usynlig, så vil det ikke si at den ikke er der, bare fordi vi ikke forstår oss på den. 2+2 = 4 , uavhengig om du kan matematikk eller ikke. Det er så mange som sier at de ikke tror på åndeverdenen, og fordi de ikke tror på den, så eksisterer den ikke heller. Åndeverdenen er der uavhengig av din tro eller ikke. Luften som vi alle puster inn, er også usynlig, du trenger ikke tro på at den er der, men likevel er du avhengig av den.

Makter, myndigheter og autoriteter er usynlige for oss, inntil vi tar de i bruk. Om en vanlig mann gikk ut i veibanen og forsøkte å dirigere trafikken i et trafikkert veikryss, ville han sannsyligvis blitt ledd av og trolig påkjørt., Om en politimann i uniform gjorde det samme ville nok bilene stoppet og lystret på ordren. En politimann i uniform har autoriteten på sin side, han har delegert makt gitt fra myndighetene, og den må vi bøye oss for. På samme måte er det for en Kristen, dvs. en kristen kan gå rundt som en vanlig person hele sitt liv uten å vite hvilken delegert makt han har. Men den dagen han kler seg i Guds-Rustning får han en delegert makt og autoritet over sykdommer og plager, over åndehæren i luftens rike, over de usynlige fiender. Når en kristen utøver den autoriteten som Gud har gitt alle kristne, så det onde vike. Vi er som politimenn som kan stoppe ethvert åndelig angrep/-vesen på de mest åndelige trafikkerte veier i livet, alt vi trenger å gjøre er å heve vår røst, å gi en befaling i Jesu Navn, og det onde må vike. Det er akkurat denne autoriteten som djevelen vil skal være skjult for oss, for om vi begynner å bruke den autoriteten som Gud har gitt oss, da må alt ondt vike, djevelen må da gi tapt.

Derfor sier Jesus at vi skal ut i verden å forkynne Evangeliet, helbrede syke, vekke opp døde, og tråkke på skorpioner og slanger, for når vi innser hvilken makt og autoritet vi kristne har, så må alt av ondskap vike. Dere må tro på det, for slik er vi oppreist sammen med Jesus fra pinen på korset, fra dødsriket, og til Guds-Trone. Vi er hevet over ondskapen, vi har makt over "alt fiendens velde". Derfor holder det ikke å bare gå i kirken hver Søndag og tro at man har gjort nok, du som kristen skal gå ut i verden å ta Guds delegerte makt og autoritet i bruk! Vi er frontsoldater i Guds hær, med en større makt enn du kan forestille deg.

Selv blant mange prester og menighetsledere er denne kunnskapen og autoriteten holdt skjult. Det er ikke for ingenting at enkelte bøker i Bibelen er holdt skjult for menneskeheten i Vatikanets innerste rom. Om dere leser litt i historiebøkene, vil dere finne ut at i middelalderen, var det ikke en krigshær landene fryktet mest å få imot seg, men en bannlysning fra Pavedømmet og vatikanet. Vatikanet hadde insett at om vanlige folk fikk kunnskap om hvilken autoritet og makt enhver kristen kunne bli i besittelse av, så ville Pavestaten, preste-embetene og hele kongehuset maktposisjon stå i fare for å miste sin status som overhode.  Inkvisisjonen ble en rettsforfølgelse mot mennesker som faktisk hadde insett hvilken makt og autoritet de kunne praktisere som kristne mennesker. Defor ble det et overordnet mål for presteskapet å eliminere enhver person som hadde innsett hvilken autoritet som kunne bli praktisert i Jesus Kristus. Derfor ble det en klappjakt på mennesker rundt om i europa og helt opp til Norge, det ble gitt ut løgn historier om hekser, tusser og troll slik at befolkningen skulle havne i frykt og utgi de som faktisk kunne noe om Guds gode gjerninger. Pavestaten og presteskapet rundt om i Europa hadde blitt grådige løver i jakten på makt og autoriteter, slik at de kunne bruke Guds delegerte makt i undertrykkelse og egen vinning. Europas presteoverhode var ikke lenger Gudsfryktige kirketjenere, de var blitt ulver i fåreklær, de var blitt forringet av djevelens listige knep. Så når folk i dagens samfunn påstår at religioner er roten av ondskap, så er det fordi djevelen har fått herje i menneskets grådige hjerter i alt for lang tid. Gud ble satt til side til fordel for skattejakt, grådighet, underkuing og jordisk makt. Så det er ikke rart at ateister og vantro spotter den kristne religionen, når djevelen har fått gå så mye løs på den opp gjennom århundrer med menneskelig maktsug. Men det sier jeg dere som er kristne, gå ut å utøv den autoritet og makt som dere har, så får dere et helt nytt syn på livet med Gud og som kristen. Alle kristne kan helbrede, alle kristne kan drive ut ånder og demoner, alle kristne kan forstsette Jesu gjerninger på jord. Jesus Kristus sa jo at vi skal kunne gjøre Hans gjerninger og faktisk enda større gjerninger enn det Han gjorde, bare ha tro på at Jesus gjorde det, så kan dere det også.

Djevelen er en listig løve, til og med i de innerste kretser av vatikanet er hans gjerninger blitt utøvet. Så selv om folk påberoper seg å gjøre ting i Guds navn, så skal dere vite at djevelen er en forkledningens mester., Folk som dreper og som kommer med hat i sin vei i en påstått regi av at det er Guds straff, er ikke av Gud, men av djevelen.
Gud kommer med kjærlighet og vi mennesker er Hans aller kjæreste skaperverk, derfor ville alldri Gud tillate at noen kom i Hans Navn med drap og hat på sin vei. De som gjør slik, er ikke Guds barn. 
 

Her er litt om Inkvisisjonens ødeleggende vei, og merk dere at selv om det er prester og kirker som er delaktige i disse grufulle gjerninger, så er det slik det kan gå når mennesker slipper djevelen til i deres liv. Og slik kan det også gå i fremtiden når vi avkristner vårt kjære land og slipper djevelen inn i våre stuer.
Derfor er det alltid viktig å prøve åndene, som Jesus sier, og det finner man ut ved å se om deres arbeide bærer gode eller dårlige frukter. Ingen som kommer med drap, hat, grådighet, sjalusi, missmot og ødeleggelse osv. i sin vei bærer med seg noen god frukt. Slik kan dere sjekke hvem som er av Gud eller av verden:----->

Selve navnet inkvisisjon (lat. inquisitio, undersøkelse), betegner rettslig forfølgelse av heretikere gjennom en domstol nedsatt av kirken. Slik forfølgelse kunne iverksettes uten at det forelå noen formell anklage.
Inkvisisjonen regnes med rette for å være det mørkeste kapitel i middelalderens kirkehistorie. Den er kun forståelig sett på bakgrunn av samfunnets behov for å sikre enhet i religiøse spørsmål. Religiøse avvik ble følt som en trussel mot statens enhet og fundament, helt frem til moderne tid. Det er nok å minne om at religionsfrihet først ble innført i Norge i 1845.
Inkvisisjonsprosessene innførte juridiske prinsipper i vest-europeisk rettspraksis som er blitt stående som landevinninger. Tidligere var det vanlig at man sverget seg uskyldig i retten, støttet av "medsammensvorne" som ved edsavleggelse gikk god for den anklagedes uskyld. Inkvisisjonens domstoler innførte noe nytt ved å forlange bevis for skyld.
De verste eksesser om forbindes med inkvisisjonens navn, kan ikke umiddelbart legges ved kirkens dør. Selv om enkelte av de pavelige inkvisitorer også kunne gå for langt i nidkjærhet, var det først da inkvisisjonen ble unndratt pavens kontrollerende innflytelse og stilt i de verdslige makters tjeneste at de største misbruk skjedde.

Oldkirken
Allerede oldkirken utviklet mekanismer til å støte ut annerledes troende, vanligvis ekskommunikasjon, utelukkelse fra nattverdsfellesskapet. Under Konstantin den store ble avvik fra den allment akspterte kristentro følt som en trussel mot rikets enhet og ble dermed et statlig anliggende. Da det donatistiske skisma i Nord-Afrika brøt ut, ble skismatikerne straffet med tap av eiendom og landsforvisning. Dødsstraff var det ikke tale om, for "kirken tørster ikke etter blod" (ecclesia non sitit sanguinem). Nesten alle kirkefedre i det 4. og 5. årh. forkaster dødsstraff for heretikere, men forsvarer bruk av tvangsmidler (tale- og forsamlingsforbud, eiendomsinndragelse, landsforvisning osv.). Augustin åpner imidlertid veien for korporlig avstraffelse i en eller annen form: "Ingen skal tvinges til å tro mot sin vilje, men på grunn av Guds strenghet, ja, hans miskunn, er det vanlig å straffe troløshet med pryl" (Contra litteras Petiliani, 2, 83).

Middelalderen
Dette legger grunnlaget for at man i middelalderen skjeldnet mellom slike som aldri hadde vært kristne (jøder, muslimer), og dem som var falt fra den kristne tro (heretikere): de første skulle ikke tvinges til troen, men overtales; de siste kunne tvinges (jf. Luk 14, 15-24). Det springende punkt ble hvilken form denne tvangen skulle få. Allerede i senantikken forekom det, til tross for protester fra kirkelig hold, bruk av dødsstraff, under påberopelse av romerrettens gamle bestemmelser om religiøst avvik som majestetsfornærmelse. Justinians Corpus Iuris Civilis forutser brenning av heretikere, en bestemmelse som går tilbake til Diokletians tid.

Augustins anvisninger og gjenoppdagelsen av Justinians romerrett danner grunnlaget for avstraffelsene av heretikere på 1000- og 1100-tallet som i første omgang ble foretatt av de verdslige myndigheter. I 1017 lot den franske kong Robert 2 13 heretikere brenne i Orléans; i 1051 lot keiser Henrik 3 flere heretikere henge i Goslar. På 1100-tallet og fremdeles på begynnelsen av 1200-tallet motsetter kirkens menn seg bruken av dødstraff (Bernhard av Clairvaux, Petrus Cantor, Alanus ab Insulis o.a.), men det er allmenn enighet om at tiltak mot heretikere er nødvendige og tillatte. Dette blir uttykkelig sagt av 3. Laterankonsil (1179) som imidlertid forbyr blodsutgytelse i forbindelse med straffeutmålingen.

Ved en avtale mellom pave Lucius 3 og keiser Fredrik 1 i Verona 1184 ble det for første gang forsøkt å få til en koordinering av kirkens og statens behandling av heretikerspørsmålet. Her ble det bestemt at alle biskoper skulle foreta årlige undersøkelser av mistenkelige sogn i bispedømmet.
Innocens 3 utstedte flere buller som tar for seg heretikerspørsmålet. Det er ikke tale om dødstraff, men han foretar en sammenligning mellom heresi og majestetsforbrytelse som åpner veien for den. I 1209 utlyste han et korstog mot katarenes adelige beskyttere i Sør-Frankrike hvor konfiskasjon av eiendom og livegenskap var de straffer som skulle benyttes.
Det hele utartet imidlertid helt fra starten av til en orgie i heretikerbrenning (140 i Minerve 1210, "mange" i Lavaur 1211, 60 i Cassès 1211 osv.).

Etter hvert ble dødsstraff for heresi så allment akseptert at selv en respektert teolog som Thomas Aquinas flere steder forsvarer den ved å sammenligne heresi med blasfemi (In IV Sent., dist. XIII, qu. II, art. 3, sol.) eller med falskmynteri og majestetsfornærmelse (ibid., Summa theol. IIa IIæ, qu. XI, art. 2).

Inkvisisjonen organiseres
Det var Gregor 9 som mellom 1227 og 1235 samordnet og organiserte inkvisisjonen for hele kristenheten. Det er dette som i egentlig forstand kalles middelalderens inkvisisjon. Den ble opprettet i de land der det var mest behov for den: Italia, Spania, Tyskland, Nord-Franrike og Languedoc. I Tyskland ble inkvisisjonen nedlagt for lange tider etter at den mer enn nidkjære Konrad fra Marburg hadde herjet der (død 1233). I England forsatte kongemakten i samarbeid med kirken å ta seg av heretikere på egen hånd, til Skandinavia kom den aldri, kanskje fordi det ikke fantes heretikere der. I løpet av 1200-tallet oppstår det derfor to parallelle rettssystemer: det ene består av kirkelige domstoler som direkte hører inn under paven, det andre er den verdslige som straffer heretikere med dødsstraff ved brenning på bålet.
Hvert inkvisisjonsdistrikt ble ledet av en eller flere inkvisitorer, oppnevnt av paven. Han hentet dem vanligvis fra dominikanerordenen, i en viss monn også fra fransiskanerne. Han var assistert av en rådgiver, en varamann, en sekretær og rettsbetjenter. Inkvisitoren skulle undersøke enten suspekte enkeltpersoner eller hele distrikter, slik som Languedoc, som var befengt med heresi. Prosessen begynte med en forkynnelseskampanje hvor heretikerne ble oppfordret til å angre sine synder og å melde seg innen en måned. Dette ble kalt en "nådetid". De som ikke hadde meldt seg innen fristens utløp, ble innkalt eller arrestert.

Under forhøret ble skyldspørsmålet fastslått enten ved tilståelse eller ved vitneprov. Tilståelse ble oppnådd ved nøye forhør (spørsmål og svar ble notert i rettsprotokollen) eller ved varetektsfengsling, gjerne kombinert med tvungen faste (jf. "å settes på vann og brød"). I hardnakkede tilfeller var bruk av tortur tillatt. Tortur, under innflytelse fra romerretten, ble brukt av verdslige domstoler allerede på 1100-tallet. På 1200-tallet ble den tillatt brukt også ved kirkelige domstoler, men til å begynne med måtte torturen bare utføres av legfolk. I 1262 gav pave Urban 4 tillatelse til at de kirkelige dommere selv kunne utføre tortur.

Skyldspørsmålet
Skyldspørsmålet kunne også avgjøres ved vitneprov fra to personer. Den anklagede hadde opprinnelig ikke adgang til å vite hvem de var, men han hadde rett til å få utelukket vitnemål fra erkefiender. Vitnenes anonymitet ble imidlertid opphevet av Bonifatius 8 (pave 1294-1303). Den anklagede hadde ingen forsvarsadvokat, men i hvert fall en teoretisk mulighet til å påkjære dommen til Roma.

Domsavsigelsen ble foretatt av inkvisitorene og vedkommendes biskop etter at et råd, bestående av klerker og legfolk, hadde uttalt seg. Den foregikk offentlig og ble kalt Sermo generalis ("offentlig preken"). På spansk ble den kalt auto da fe (egentlig: "troshandling").
De heretikere som angret, ble løst fra ekskommunikasjonen og ilagt en passende bot, slik som alle syndere. De som forherdet seg, ble ilagt bøter og eiendomsinndragelse og kunne bli idømt kortere eller lengre fengselsstraff. Inndragelse av all eiendom rammet bare dem som var dømt til livsvarig fengsel. Den strengeste straffen var å bli overgitt til "den verdslige arm", dvs. dødsstraff ved brenning. Ikke engang de som allerede var døde, unnslapp alltid straffen: deres lik ble gravet opp og brent på bålet.
Man har selvsagt ingen statistikk over hvor mange som ble brent av middelalderens inkvisisjon, bare to eksempler, som til gjengjeld er godt dokumenterte: Jacques Fournier, inkvisitor i Pamiers (Sør-Frankrike), foretok mellom 1318 og 1329 75 domsavsigelser, hvorav 5 var dødsdommer (6,67 %). Dominikaneren Bernardus Guidonis avsa ved domstolen i Toulouse 930 dommer mellom 1308 og 1323, hvorav 42 dødsdommer (4,52 %).

Ikke-pavelig
Den inkvisisjon Gregor 9 grunnla var et tiltak som var tenkt for hele kristenheten, og stod under pavens personlige kontroll. Men etter hvert ble den et redskap for de fremvoksende nasjonalstater og kongemaktens behov, først og fremst i Frankrike og Spania. Den franske kong Filipp den smukkes inkvisjonsprosess mot tempelridderne, med anklager om blasfemi og homoseksuell praksis, og som førte til at ordenen ble oppløst, var et effektiv middel til å kvitte seg med kongens gjeld til dem. Rettssaken mot Jeanne d'Arc viser også at nasjonale interesser kunne overskygge de kirkelige. I Frankrike ble gradvis bekjempelsen av heresi overtatt av parlament og kongemakt, også i kampen mot de reformerte, mens den pavelige inkvisitor ble stilt fullstendig i skyggen.

En lignende utvikling skjer i Spania under Isabella og Ferdinand (1474- 1516). Til tross for at muslimer, jøder og kristne stort sett hadde levd sammen under relativt fredelige forhold, også i de kristne statene, hadde det forekommet spontane jødeforfølgelser allerede under svartedauen, som de fikk skylden for. Mange av dem omvendte seg, i det minste i det ytre, mens de i hemmelighet forsøkte å overholde Moseloven (conversos eller marranos). For å konsolidere staten satte fyrstene i verk inkvisjonsprosesser mot marranos allerde i 1481 og 6 ble dømt til døden. Lignende tiltak ble nødvendige mot muslimer, som til tross for forbudet mot tvang mot ikke-kristne, mer eller mindre frivillig var gått over til kristendommen etter Granadas fall i 1492 (morriscos).

Isabella og Ferdinand tvang paven, som hadde protestert mot inkvisitorenes grusomheter i 1481, til å utnevne dominikaneren Thomas de Turrecremata (Torquemada) til eneansvarlig for inkvisisjonen i Spania. Selv om han i teorien stod til ansvar overfor paven, var han i virkligheten ene og alene et redskap for kongeparet. Det er blitt anslått at han i alt sendte ca. 2000 mennesker på bålet. Dette var de verste eksesser som kan tilskrives middelalderens inkvisisjon. Den spanske inkvisijon fortsatte til 1808; den ble gjenninnført i 1814, og endelig opphevet i 1834.

Den nyere tid
De stater som var gått over til reformasjonen, benyttet seg av de samme metoder som inkvisisjonen for å sikre den religiøse enhet i nasjonen. Både Luther og Melanchton forsvarte dem og benyttet seg også av dem i forfølgelsen av døpersektene. Calvin lot i 1553 M. Servet brenne på bålet. Samme skjebne vederfartes to hedemarksbønder som i 1555 ble brent for å ha oppfordret sine sambygdinger til å holde fast ved den sanne tro, og den dansk-norske konge straffet med eiendomsinndragelse og landsforvisning dem som vendte tilbake til den katolske kirke. I 1624 ble det under trussel om dødsstraff forbudt for katolske geistlige å oppholde seg i tvillingrikene. Konventikkelplakaten av 1741 som Hans Nielsen Hauge kom i fengsel for å ha brudt, var et lignende middel som staten anså som nødvendig for å sikre kontroll med religiøs aktivitet.
I 1542 forsøkte Paul 3 på nytt å bringe inkvisisjonen under pavelig kontroll på en måte som skulle gjøre den til en sentralinstans for lærens renhet i alle land. Den fikk sin endelige status i 1588 og ble en kardinalkommisjon under navnet Congregatio romanæ et universalis inquisitionis. Den hadde ansvaret for brenningen av Giordano Bruno i 1600 og fordømmelsen av Galilei i 1633. Den ble opphevet i 1908, og dens oppgaver overtatt av Sanctum Officium. Dette hadde ikke andre straffer enn rent kirkelige (ekskommunikansjon, suspensjon, tale- og skriveforbud osv.) til forføyning. Institusjonen ble omorganisert i 1965 og fikk navnet Kongregasjonen for troslæren.


Webside drives av  Vistaprint